Mørketid

Det er mørkt nå
og vanskelig å se.
Hvor er du?
Jeg famler i blinde.
Snubler og faller
hodestups foran deg.

Du tenner lyset.
Og jeg ser
deg inn i øynene.

Ting forsvinner ikke i mørket.
Det blir bare vanskelig å se.

Rart..

Det er rart hvordan noen dager er
grå
og tunge og nesten meningsløse.

Mens andre dager, eller øyeblikk, er lyse
og lette
og over nesten før de har begynt.

Livet er lett..

Hvem har sagt at alt må være så komplisert?
Jeg som bare ville ha et enkelt liv..

Kunne sitte på kafê i flere timer, uten å ha dårlig
samvittighet av den grunn.

Hvorfor skal alle kreve så mye av meg?
Forvente så mye?
Av meg?

Jeg vil bare ha et enkelt liv.
Gjøre noen glad. Hjelpe noen kanskje.

Hvorfor må man prestere så mye?
Jeg?

Å kunne krølle seg sammen i senga.
Og bare sove videre når klokka ringer..

Å ikke rekke alt det man burde og skulle.
Jeg vil bare leve.
På min måte.
I mitt tempo.
Akkurat nå.