Biler er skumle dyr

Jeg er redd for å kjøre bil. Jeg innrømmer det. Lukeparkering er uaktuelt. Flere enn tre filer er skummelt. Bare tanken på å nærme seg et uoversiktelig kryss får det til å knyte seg i magen.

Jeg kan ligge våken i flere timer å bekymre meg for om jeg kommer til å finne veien hjem etter å ha lovet å kjøre noen til et sted jeg ikke har vært før. Eller bare èn gang. Prøver å memorere veien. Men det er et håpløst foretagende. Er jo umulig å huske antall avkjøringer og rundkjøringer. Og ikke har jeg retningssans heller.

Jeg sier til meg selv at frykten er rasjonell. Ulykker skjer. Folk dør. Bilkjøring er faktisk farlig! Og tanken på å ikke ha kontrollen skremmer meg.

Så jeg tar heller bussen. Eller safer med å kjøre på de trygge, små veiene. Jeg parkerer så langt unna at jeg må gå i ti minutter for å komme til byen. Jeg betaler heller på parkometeret enn å finne den snirklete veien til gratisparkeringen.

Det er nå jeg skal trekke paralleller til livet i sin alminnelighet, ikke sant? Om hvordan man ikke skal la seg styre av frykten. Man kan ikke la være å gå ut av frykt for å snuble eller bli påkjørt eller noe lignende. Man har aldri noen garanti.

Jeg skjønner det. Men likevel. Biler er store. Skumle. Harde. Og går fort. For fort.

Men det skal sies. Jeg jobber med saken. Innimellom..