Elsker du meg?

elsker du meg?

jeg?
som ikke vet hva kjærlighet er

elsker du meg?

jeg snur meg bort
i skam

sviket
hvisker jeg

elsker du meg?


det umulige
å våge løfte blikket

jeg ser ned
og inn i øynene dine

da vet jeg

ordene

ordene
dine
som
prosjektiler
skutt
ut
av
en
pistol

jeg
tar
på
meg
skuddsikker
vest
og
snur
ryggen
til

Drømmestress

Alle er så opptatt av drømmer for tiden. Eller er det bare meg?

”Hva drømmer du om?” ”Se drømmen bli virkelig.” ”Utnytt ditt potensiale.” ”Hvordan sikre drømmejobben.” Det er dette som møter meg hvor jeg enn snur meg.

Jeg blir nesten svimmel og litt småstresset med tanken. Hva er min drøm? Har jeg noen? Hva vil jeg egentlig innerst inne usensurert av omstendigheter og fornuftsfraser?

For noen drømmer har jeg glemt, andre har jeg gitt opp. Og noen virker umulige å gjennomføre.

Da er det enklere å konsentrere seg om nåtiden. Og ikke planlegge så mye. Akkurat nå vil jeg bare sveve rundt i livet, og ikke vite hva som kommer rundt neste sving. Er det ikke nok å bare være til stede i øyeblikket? Her og nå. Er det ikke for mye å kreve at man må ha kontroll på framtida også? Da får det holde med et par uker i så fall..

Men hvis man ikke har noen drøm, vil den aldri bli virkelig var det en som sa til meg for noen dager siden. Ganske logisk, men tankevekkende likevel. Det fikk i hvert fall meg til å tenke litt. Jeg har tre måneder igjen av studiet og folk spør meg stadig om hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg pleier hoste opp et svadasvar for å tilfredsstille spørreren, mens jeg egentlig har utsatt valgene, avgjørelsene og tenkingen til litt senere en gang. Men hvis jeg ikke vet hva jeg vil og bare lar tilfeldighetene styre, så vil det jeg egentlig vil sannsynligvis ikke skje. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Så langt har jeg altså kommet i prosessen. 1) Finne ut hva drømmen min er . 2) Gjøre noe med det. Eller eventuelt utsette det hele en stund til...