Maggie

Spor i sand..

2008-07-19T00:23:00.003+02:00

Orrestranda
- Stavanger 2008.

2008-07-19T00:12:00.004+02:00

I take the mask of
and stand before you
naked
but still
covered in shame

(lift your head my child)
(lift your eyes my daughter)

the voice is kind and gentle

I lift my head
and meet your eyes

I thought that if you saw
my heart as it is
you would turn your face away

but you gave me
a new heart
golden and shiny
as beautiful
as I have never seen

2007-09-06T18:07:00.000+02:00

How can it be
that you
the living God
lives in me?
You
who made the stars
with all its beauty
and who knows the mystery
of the deepest sea

how is it that you choose
me
as a dwelling place
for your Spirit?

"Be still
and know
that I
am God"

Psalm 46.10

Where can I go..

2006-07-12T03:43:00.000+02:00

If I rise on the wings of the dawn,
if I settle on the far side of the sea,
even there
your hand will guide me,
your right hand
will hold me fast.

Psalm 139

Forandring fryder..eller?

2006-06-24T23:56:00.000+02:00

Så har jeg gjort det. Jeg har flyttet. Flyttet fra byen som har vært hjemmet mitt i syv år. (det er lenge i mitt perspektiv!) Jeg har hatt hverdagene mine her. Jeg har vært ensom her. Jeg har fått venner her. Og nå reiser jeg altså. Fra gamle venner, og nye venner. Og fra mennesker som jeg gjerne skulle lært bedre å kjenne. Jeg kjenner at det er trist å dra. Det har vært vanskelig og vondt å rive opp røttene. (mye verre enn jeg trodde da jeg startet denne prosessen.)

Og akkurat nå er det mye og mange å savne. Det føles rart. Og ”hjemme” er et sted mellom kassene med tingene mine og minnene, og et sted der fremme. Jeg tror jeg er litt melankolsk av meg. Og jeg blir fort vedmodig og litt trist av å tenke på at en epoke er over, og at ting ikke kommer til å fortsette slik de har gjort en god stund. Selv om jeg flytter tilbake vil ting være annerledes. Men det er en del av livet. Man forandrer seg. Mennesker og livssituasjoner endres. Vi må videre. Rundt neste sving. Oppdage nye høyder og daler osv.

Og innerst inne tror jeg vel at et lite oppbrudd kan være en bra ting. Man blir nødt til å ta en ekstra kikk på livet sitt. Og tenke gjennom ting. Kanskje man på den måten kan finne ut mer om hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hva som er verdt å ta vare på. (det føles faktisk ganske bra å levere inn et par sekker med klær til Fretex, og ha med seg litt mindre baggasje videre..:)

Så selv om jeg akkurat nå har lyst til å ta første fly tilbake til Bergen, vet jeg at det er mye bra i vente. Nye mennesker å bli kjent med og spennende steder å både se og oppleve. Det er både skremmende og spennende å bevege seg inn i noe nytt og ukjent. Og jeg både gruer meg og gleder meg på samme tid.

Da er det ekstra godt å vite at det er en som passer på meg uansett hvor i verden jeg reiser og at virkelige vennskap tåler litt større avstand:)

Biler er skumle dyr

2006-05-22T00:15:00.000+02:00

Jeg er redd for å kjøre bil. Jeg innrømmer det. Lukeparkering er uaktuelt. Flere enn tre filer er skummelt. Bare tanken på å nærme seg et uoversiktelig kryss får det til å knyte seg i magen.

Jeg kan ligge våken i flere timer å bekymre meg for om jeg kommer til å finne veien hjem etter å ha lovet å kjøre noen til et sted jeg ikke har vært før. Eller bare èn gang. Prøver å memorere veien. Men det er et håpløst foretagende. Er jo umulig å huske antall avkjøringer og rundkjøringer. Og ikke har jeg retningssans heller.

Jeg sier til meg selv at frykten er rasjonell. Ulykker skjer. Folk dør. Bilkjøring er faktisk farlig! Og tanken på å ikke ha kontrollen skremmer meg.

Så jeg tar heller bussen. Eller safer med å kjøre på de trygge, små veiene. Jeg parkerer så langt unna at jeg må gå i ti minutter for å komme til byen. Jeg betaler heller på parkometeret enn å finne den snirklete veien til gratisparkeringen.

Det er nå jeg skal trekke paralleller til livet i sin alminnelighet, ikke sant? Om hvordan man ikke skal la seg styre av frykten. Man kan ikke la være å gå ut av frykt for å snuble eller bli påkjørt eller noe lignende. Man har aldri noen garanti.

Jeg skjønner det. Men likevel. Biler er store. Skumle. Harde. Og går fort. For fort.

Men det skal sies. Jeg jobber med saken. Innimellom..

Hun leter etter noen

2006-05-21T03:37:00.000+02:00

hun leter etter noen
noen som kan si henne
hvordan hun skal leve

og mange melder seg

et mylder
av stemmer

de høye og skjærende
de lave og intense
de skeptiske
de analytiske

noen er sinte
noen er støttende
andre er tause

og rådene
spriker
og det er alltid noen
som ikke er fornøyd

inni henne
en lav hvisking
svak
knapt hørbar

så lenge overdøvd
og gjort til latter

så hun fortsetter å lete
etter noen
noen som kan si henne hvordan
hun
skal leve

Tanker på en mandag..

2006-04-24T12:09:00.001+02:00

Jeg liker..

å se ut vinduet
uten å tenke på noe spesielt
å drikke peppermyntete
av en stor kopp
å være sammen med gode venner
lenge
å ikke nødvendigvis si så mye,
uten at det blir pinlige pauser av den grunn
å bare være stille
eller å le
av noe som egentlig ikke er spesielt morsomt
å lytte
når samboerne mine synger tostemt

Jeg liker ikke..

når jeg har så mange tanker i hodet
at det er umulig å sove
når jeg får spørsmål
som jeg ikke kan svare på
når noen jeg er glad i er lei seg
og det er min feil
når jeg får dårlig samvittighet for det jeg burde og skulle
men ikke har fått gjort i dag
litt sånn som nå
men i morgen
er det tirsdag..

What is this thing called love

2006-04-15T17:20:00.000+02:00

What is this thing called love
this funny thing called love
Just who can solve it's mystery
Why should it make a fool of me?

I saw you there one day
You took my heart and threw it away
that's why I ask the Lord
in heaven above:
What is this thing called love?

Alltid glad?

2006-04-03T00:05:00.000+02:00

For ikke så lenge siden var det en som sa til meg ”du er alltid glad du”.

Jeg vet jo at det på ingen måte er sant. Jeg griner ganske ofte egentlig. Av og til vet jeg ikke hvorfor. Andre ganger virker alt bare meningsløst.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg tror det er flere av oss. Som bruker smilet og latteren som våpen. Ofte. Og som vet at det er lettere å smile utvendig enn innvendig.

Eller kanskje jeg bare synes det er rart hvordan vi lager oss oppfatninger av hverandre som ikke stemmer. Eller som bare er en liten del av bildet.

Er det mulig å være glad og trist på samme tid? Jeg tror det.

Og jeg vet at alle har en fasade. Alle kommer fra et sted. Og ingen er bare det du ser.

2006-03-30T00:26:00.000+02:00

Elsker du meg?

2006-03-30T00:22:00.000+02:00

elsker du meg?

jeg?
som ikke vet hva kjærlighet er

elsker du meg?

jeg snur meg bort
i skam

sviket
hvisker jeg

elsker du meg?

det umulige
å våge løfte blikket

jeg ser ned
og inn i øynene dine

da vet jeg

ordene

2006-03-06T00:26:00.000+01:00

ordene
dine
som
prosjektiler
skutt
ut
av
en
pistol

jeg
tar
på
meg
skuddsikker
vest
og
snur
ryggen
til

Drømmestress

2006-03-01T00:50:00.000+01:00

Alle er så opptatt av drømmer for tiden. Eller er det bare meg?

”Hva drømmer du om?” ”Se drømmen bli virkelig.” ”Utnytt ditt potensiale.” ”Hvordan sikre drømmejobben.” Det er dette som møter meg hvor jeg enn snur meg.

Jeg blir nesten svimmel og litt småstresset med tanken. Hva er min drøm? Har jeg noen? Hva vil jeg egentlig innerst inne usensurert av omstendigheter og fornuftsfraser?

For noen drømmer har jeg glemt, andre har jeg gitt opp. Og noen virker umulige å gjennomføre.

Da er det enklere å konsentrere seg om nåtiden. Og ikke planlegge så mye. Akkurat nå vil jeg bare sveve rundt i livet, og ikke vite hva som kommer rundt neste sving. Er det ikke nok å bare være til stede i øyeblikket? Her og nå. Er det ikke for mye å kreve at man må ha kontroll på framtida også? Da får det holde med et par uker i så fall..

Men hvis man ikke har noen drøm, vil den aldri bli virkelig var det en som sa til meg for noen dager siden. Ganske logisk, men tankevekkende likevel. Det fikk i hvert fall meg til å tenke litt. Jeg har tre måneder igjen av studiet og folk spør meg stadig om hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg pleier hoste opp et svadasvar for å tilfredsstille spørreren, mens jeg egentlig har utsatt valgene, avgjørelsene og tenkingen til litt senere en gang. Men hvis jeg ikke vet hva jeg vil og bare lar tilfeldighetene styre, så vil det jeg egentlig vil sannsynligvis ikke skje. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Så langt har jeg altså kommet i prosessen. 1) Finne ut hva drømmen min er . 2) Gjøre noe med det. Eller eventuelt utsette det hele en stund til...

Kom

2006-02-20T00:10:00.000+01:00

jeg må si deg noe
vet du
det fins ingen som er akkurat
slik som du

ingen
av alle de mennesker som lever
og som har levd
og som kommer til å leve

er helt lik deg

sprøtt, ikke sant?

hva så, sier du

men skjønner du ikke
Du er spesiell
enestående
vakker

og vet du
at du er elsket?
bare fordi du er til

ja, du var elsket
før du ble til
derfor kan kjærligheten
aldri fortjenes
bare mottas

så bare ta i mot
smak
kom

Lengter

2006-02-16T21:13:00.000+01:00

lengter
etter å løsne grepet
slippe taket
bare la meg falle
kjenne vinden
i ansiktet

bare la meg falle
ned i den strie elva
la meg drive med
videre
la meg omslutte
av det fossende
viltre vannet
av gleden
freden

lengter
etter å miste
kontrollen
meg selv
bare la meg føre av gårde
av strømmen
videre
lenger

men i frykt
holder jeg fast
tviholder
mens vekten av min egen kropp
drar meg ned

Sett

2006-02-08T23:47:00.000+01:00

Du så meg
den gang jeg var et foster,
i din bok
ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.

Sal. 139.16

Se meg

2006-01-18T18:35:00.000+01:00

si at jeg betyr noe
at jeg er viktig

si at du trenger meg
at jeg behøves

ikke vær taus

si at du bryr deg om meg
at du liker meg

si at du beundrer meg
at jeg er verdt å elske

si at du elsker meg
eller hater meg

si at du ser meg

bare ikke vær taus

A poem

2006-01-03T15:52:00.000+01:00

I am not a poet and I`m not at writer
I wish the sun would shine brighter
I`m not a musician and not a composer
I wish I didn’t feel like such a looser

I`m not a lawyer and I`m not a judge
Am I asking too much?
I`m not a teacher and I`m not a priest
I wish I was something at least

So the days go by
And I sit here and cry
And wonder why

I don’t have a house and I don’t have a job
So I guess there is nothing you wish to rob
Everyone else seems to get on with their lives
And all but me get husbands and wives

But within my heart lives the son of God
Someone would say that’s really odd
But one thing I know and nothing can change it
He loves me even when I don’t deserve it

So even if sometimes I feel like I am stranded
I know for sure that I`m not abandoned
He said he would help me and show me the way
and that I am okey no matter what they say

I learned that my value is what someone will pay
Jesus paid with his life. He says He is the way
So today I will meet you with a smile on my face
I got a new life inside, just by His grace.

1. januar

2006-01-01T16:50:00.000+01:00

Den aller første dagen i et splitter nytt år. Jeg kan begynne litt på ny i dag, tenker jeg. Da mener jeg ikke å lage diverse nyttårsløfter. Men jeg tenker på alle de blanke dagene som ligger foran og som ikke har rukket å bli fylt med hverken gleder eller sorger ennå. Jeg tenker på fargestiftene og hele pakken. Bare et stort potensiale. Og muligheter. Ganske spennende egentlig.

Jeg vet jo (av erfaring) at året ikke skal bli gammelt før det allerede har blitt en vane. Et par dager kun, så er det ikke så spennende lenger. Men i dag er det fremdeles spill nytt.

Det er jo egentlig litt sånn hver dag. At vi får en ny start, mener jeg. Jeg skjønte plutselig det, at hver dag er en helt ny mulighet med ny nåde. Selv om jeg hadde visst det lenge i teorien. Jeg trenger ikke dra med meg ting fra fortida, fra gårsdagen. Jeg får lov å legge det bort, begynne på ny. Jeg liker nye begynnelser. Og det å få en ny sjanse. Og jeg vet jeg trenger det. Godt nytt år!!

Jeg vet

2005-12-29T20:23:00.000+01:00

jeg vet det er trygt å gå med maskene på
du kjenner dem og de kjenner deg

jeg vet at lyset gjør vondt i øynene dine
som har vennet seg til mørket

jeg vet om murene dine
og at du trives der bak de stengte portene

jeg vet at det er vanskelig å reise seg
etter å ha sittet nedbøyd så lenge

og jeg vet at da du snublet
så ble du liggende

men viss du vil la meg få komme ned
kan vi sammen reise oss opp

og viss du vil
kan du legge maskene av
og vise meg ansiktet ditt

så kan vi sammen lete etter nøkkelen
til portene dine.

Fri

2005-12-13T01:07:00.000+01:00

jeg vet bare dette

før Du rørte ved meg
var jeg blind
fanget i mørket

jeg ser

tanker
bud og krav
holdt meg nede

men nå
fri

fra frykt
for andres blikk

freden fyller meg

Lost

2005-12-10T16:13:00.000+01:00

Jeg skjønner ikke hvordan det kunne skje
Jeg fikk jo veien forklart og kartet i hånda

I begynnelsen gikk det fint
Jeg fulgte kartet og hadde en slags kontroll.

Men et sted på veien mistet jeg retningen likevel
og gikk meg vill.

Jeg traff mennesker som sa
”bare fortsett, du er på rett vei”.
Men andre lo og sa jeg gikk feil
så jeg tok en ny vei tilbake.

Det var da det skjedde tror jeg
Jeg mistet retningen
og visste ikke lenger hvor jeg var.
Bare at det var mørkt og kaldt der

Så jeg sluttet å lete.
Da så jeg sporene dine i snøen

Overgitt

2005-12-05T11:00:00.000+01:00

Lenge prøvde jeg
å nå opp til deg.

Jeg reiste meg på tå og
strakte hendene opp.

Hva krever du av meg?
Hva kan jeg gi deg?

Nå vet jeg at det var du
som i din nåde bøyde deg ned.

Og det jeg kan gi
har alltid vært ditt.

Jeg setter meg ned
i stillhet ved dine føtter.

Hendene mine er tomme
hjertet åpent.

Valg fri

2005-12-04T00:33:00.000+01:00

Jeg lurer på om Gud visste hva Han gjorde da Han ga meg ansvaret for livet mitt. Forstod Han egentlig hva det innebar, å gi meg helt og fullt fri vilje til å treffe mine egne valg? Han må jo ha visst allerede før jeg ble født hvordan jeg ville rote det til. Livet mitt altså. Og hvordan jeg gang på gang ville falle fra stadig nye høyder.

Denne grenseløse friheten med et uendelig antall valgmuligheter. Så vanskelig å vite hva som er rett å velge. Og så lett å velge feil. Kanskje et liv fritt for valg ville vært bedre?

Mørketid

2005-11-30T00:00:00.000+01:00

Det er mørkt nå
og vanskelig å se.
Hvor er du?
Jeg famler i blinde.
Snubler og faller
hodestups foran deg.

Du tenner lyset.
Og jeg ser
deg inn i øynene.

Ting forsvinner ikke i mørket.
Det blir bare vanskelig å se.

Rart..

2005-11-27T23:27:00.000+01:00

Det er rart hvordan noen dager er
grå
og tunge og nesten meningsløse.

Mens andre dager, eller øyeblikk, er lyse
og lette
og over nesten før de har begynt.

Livet er lett..

2005-11-24T00:14:00.000+01:00

Hvem har sagt at alt må være så komplisert?
Jeg som bare ville ha et enkelt liv..

Kunne sitte på kafê i flere timer, uten å ha dårlig
samvittighet av den grunn.

Hvorfor skal alle kreve så mye av meg?
Forvente så mye?
Av meg?

Jeg vil bare ha et enkelt liv.
Gjøre noen glad. Hjelpe noen kanskje.

Hvorfor må man prestere så mye?
Jeg?

Å kunne krølle seg sammen i senga.
Og bare sove videre når klokka ringer..

Å ikke rekke alt det man burde og skulle.
Jeg vil bare leve.
På min måte.
I mitt tempo.
Akkurat nå.